HOTELL:
ØVINGSHOTELLET
På åpningsdagen 16. februar 2009



Dette skulle egentlig ikke være en anmeldelse, artikkel eller hva vi nå skal kalle det. Jeg var bare interessert i å se Øvingshotellet på dens aller første åpningsdag, den 16/2-2009.
Å finne frem dit mellom store kraner, lastebiler, intens bygningsarbeid, flere meter høye brøytekanter etc var en utfordring, men etter hvert kom jeg meg frem til nordspissen av Schous Kulturkvartal. Og der henger det et svært banner over ”tunnelen” som peker mot inngangen til hotellet.

Jeg åpner døra og bang! Jeg blir slått av hvor flott og hvor stort dette egentlig er. Dette er noe band/musikere har drømt om i flerfoldige tiår! Og der står jeg med dørhåndtaket fremdeles i hånden og titter inn mot hva som er lobbyen, og der sitter faktisk Little Steven i den dype svarte skinnsofaen med Øvingshotellet logoen over hans berømte hodetørkle. Han blir intervjuet av flere medier (noe du kanskje nå har fått med deg). Jeg har ingen avtaler (utenom at jeg ville møte Charles Mena på hans nye arbeidsplass) men ser at dette er et ”meet the press” evenement med sprudlende cava og rødvin på bordet. Jeg går inn og blir umiddelbart møtt av Iver Waage, den daglige lederen for Øvingshotellet. Og han er vennligheten selv og jeg bestemmer meg spontant for å gjøre denne rapportasjen. Han blir med på det og gir meg så, like spontant, ”the grand tour” gjennom alle 4 etasjer i dette vakre hotellet!


Vi kaster oss inn i heisa og opp til 4 etasje, alt er nytt, alt er lekkert, til og med heisa snakker! Der oppe på toppen finner vi 3 store øvingslokaler for større band/ensembler samt på rekke og rad bortover gangen, solistrom for sangere som vil øve alene. Alle rom har solide vinduer, air-condition, store speil og her oppe på toppen også takvinduer. Jeg er helt betatt, dette overgår alle forventninger. Iver er ivrig og vi løper nedover trappene til neste etasje som kryr av bandrom som alle er utstyrt med det samme i tillegg til internet access (som alle rom sikkert har) og nok kontakter til alt mulig bandutsyr du vil bringe med deg. Vi stikker hodene innom et rom der noen hiphop’ere øver og han viser meg også et rom som er utstyrt med backline, forsterkere, trommesett etc. Alle rommene vil etter hvert få alt mulig utstyr slik at du/dere bare kan ta med gitarer (eller hva du nå enn spiller på), litt kreativitet og øve øve øve. Til en meget billig penge. Ja dette er et kommunalt initiativ! Oslo Kommune/Kulturetaten står bak…
Men ”the grand tour” er selvfølgelig ikke ferdig før jeg blir invitert inn i storstua på grunnivå. Rom 101 er preprod rommet hvor for eksempel band kan sette opp utstyret som de vil dra med på turne og øve inn livesettet, med PA og lysrigger etc etc etc. Her kan det også arrangeres showcaser sier Charles Mena, bedre og billigere enn å leie et konsertlokale i byen. Det er helt råflott.
Tilbake i lobbyen, etter en velfortjent fellesrøyk utenfor, treffer vi to av Little Stevens medarbeidere (tror de er det iallfall, fikk ikke med meg navna, men de er amerikanere) og de gir uten å mukke et ”international wow” for dette praktbygget. Dette er faktisk stort på verdensbasis folkens! ”If only we had this in New York.”… Tenk alle mulighetene dette bygget vil gi alle typer musikere, proffe som amatører. Mulighetene er ubegrenset. Og snart står også Popsenteret klart som nærmeste nabo (det åpner kanskje under by:Larm 2010). Jeg sniker innpå et par cavaer til og snakker litt mer med Charles, Bjørn Boge etc. Øvingshotellet er nå inne i hva de kaller en testperiode men etter hvert vil utstyr komme på plass og huset vil ”gå seg til”. Uten å mukke gir jeg dette hotellet 10 stjerner, takker Erling Lae og Oslo Kommune for denne flotte ”gaven” til musikk-Norge (verden!) og er skråsikker på at Øvingshotellet vil gjøre med Oslos musikk/kulturmiljø hva Drillo gjør for norsk landslagsfotball: UNDERVERKER!

Popsenteret anno 16/2-2009

Finn ut mer selv via webben her eller kom deg fort til Schous og opplev dette selv!

- Tekst/foto: Gunnar Knutsen



Bo Diddley er død
tekst/foto: Tore Hauge

Bo Diddley døde av hjertesvikt i Florida mandag 2. juni 2008. Han ble 79 år gammel.

Bo var en av de originale rockegudene fra 50 tallet, og har hatt enorm betydning for blues, rhythm'n'blues, rock'n'roll, rockabilly og soulmusikk gjennom hele sin karriere.

Jeg så Bo flere ganger live, og hans intense traktering av sine firkantede gitarer glemmes ikke så lett. Hans betydning for boogierock og 60's garage er kollosal, og ved siden av Chuck Berry hadde Bo sin helt særegne boogie sound.

Han er en av de siste av de store fra 50 tallet som går bort.

Bildet tok jeg på en heftig kveld på Sardines i 1986 hvor mannen som vanlig ga alt.

Hey Bo Diddley! Hvil i fred.





Utdrag fra
Skinheads i Oslo på 80 og 90 tallet
Les hele historien i OBS SESSION #3!


Caven 1989 m. bl.a. Geir Ruud (foto:Tore Hauge) + Artikkelforfatteren på Oppsal 1983 (ukjent fotograf)

- Tilbake igjen i Oslo og tedsa åpnet Caven på Tøyen takket være en skin ved navn Øystein. Den første tiden på Caven var kul og hver fredag var det bar. Etter hvert kom de i gang med konserter og et av høydepunktene skulle bli rockabilly bandet The Rockin' Rhythm Bandits. Steinar Kallander var DJ og veggene og taket i hula var et sammensurium av plakater, klistremerker, utklipp fra aviser/fanziner og graffiti.

I Gamlebyen fløy folk på steder som Pitbull Klubben, Sky Bar og splatterfilmklubben som Kalle driftet i det okkuperte huset i Alnafetgata. Harry's Hangar var en meget bra men kortlivet konsert hall hvor man kunne oppleve det lovende ska bandet MT Hammed. Psychobilly bandet The Tranceplants fra Bergen satte også Hangar'n på hodet ved en anledning.


The Tranceplants backstage på Last Train 1997 (foto: Tore Hauge)

Kalle 2007 (foto: Tore Hauge)

Gulli 2007 (foto: Tore Hauge)

Det var etter hvert mange skinheads i Oslo, og de fikk et felles holdepunkt i bandet Fuck Ups. Dette var Gullis oi band som hadde en rekke konserter med meget høy partyfaktor. De ga ut flere skiver også, både singler og en LP på tysk punk label. Foretaket Hit Me! Records drevet av Andersen/Andersen, hvor sistnevnte selv var trommis i Fuck Ups, ble nettopp startet for å gi ut skiver med bandet - dvs singler på sju tommers vinyl...

- Tore Hauge




Fra Klansropet nr. 69, august 2005:






Utdrag fra
Norge-England 9. september 1981
Les hele historien i OBS SESSION #3!

Tom, Knut-Erik og jeg var i sentrum fra tidlig ettermiddag denne dagen og skjønte fort at noe ”stort” var i gjære. Mindre grupper med engelskmenn var å se overalt mellom Jernbanetorget og Slottsparken. Politioppbudet var massivt. Svartemarjer sto parkert på nær sagt hvert gatehjørne i tillegg til gående patruljer. Vi så kun et tilløp til bråk, som var utenfor Scotsman, men politiet var raskt på plass og ryddet opp. ”Rule Britannia” og andre engelske supportersanger runget i gatene og vi var temmelig fasinert. De engelske ”gudene” var i byen. De som hadde supporterkultur, musikken og ikke minst fotballagene som vi digga. Den norske supporterkulturen på den tiden lignet mer på dagens håndballsupportere og var forbeholdt harryidioter og barnefamilier. Det var rett og slett ikke politisk korrekt å kle seg opp i farger (verken på landskamp eller klubbkamp) og fotballinteressen var temmelig minimal hos oss som gikk i lær og boots. Men, innerst inne digga vi dette som faen. Vi hadde sunget med på Sham 69’s og Cockney Rejects låter som handla om fotball i årevis...

- Petter



Side 11 i OBS SESSION #2:









Fotball Punk
fra Klansropet 1999

Jeg skriver vanligvis om psychobilly, moderne rockabilly og garage/thrash i ROCKMagazine, diverse fanziner og av og til aviser. Kjell Grønningens artikkel om Cockney Rejects i Klansropet i fjor fikk meg imidlertid gira på å skrive om et par band som virkelig lagde klassisk, knallhard fotball punk, men aldri ble så store og anerkjente som C.R. jeg ga for så vidt opp punken på første halvdel av 80 tallet til fordel for psychobilly, men det var allikevel et par band jeg kicka på etter dette. Det først i 1983 - SERIOUS DRINKING og så i 1992 - SULTANS OF PING F.C. I ettertid er det jo artig å tenke på at begge disse punk banda lagde fotball relatert rock i den råere gata. Som mangeårig Vålerenga tilhenger og Klansmeldem deler jeg nå historiene om disse to villmanns banda med dere, kjære Ropets lesere.

SERIOUS DRINKING ble dannet i Norwich, England i begynnelsen av 1981 av noen til-og-fra studenter fra University of East Anglia: Det gjorde det ganske vasst på indie listene på begynnelsen av 80 tallet med sin rett fram stå-på punk med anslag av komedie i tekstene. Raringen jem (bass) var medlem av the Socialist Workers Party, mens Lance (trommer), Martin Simon (ex-Higsons) og Eugene (de to vokalistene) og Andy (ex-Farmers Boys, gitar) var mer opptatt av fotball og lakoholholdige drikekvarer. forklaringen på hvorfor de hadde to vokalister var like rett fram: "Eugene er med i bandet fordi Martin ville sitte på til en øving o Eugene hadde en bil. han har bar blitt siden". de tok navnet sitt fra en overskrift som annonserte et intervju med Cockney Rejects i musikkavise Sounds. i 1982 debuterte de med singelen "Love on the Terraces" (som sikkert var en slags omskriving av C.R. - igjen, låta "War On The Terraces"). En kjapp trivelig ska låt med morsom tekst og stort humrø. baksiden inneholdt de fantastiske oi punk låtene "Hypocrite", "Bobby Moore was Innocent "(!!) et forsøk på å renvaske den gamle West ham stjerna fra fotball VM i 1966 og "He's An Angry Bastartd (But I Like Him). Upright var utgiber og Madness mann mark bedford produserte. Hav var for øvrig titulert som "Sir Alf" og var dommer, mens Serious Drinking F.C., som det sto, hadde spilt inn skiva i studiot Pathway - selvfølgelig - United F.C. Etiketten på B siden var et nærbilde av ansiktet til Bobby Moore....

Sånn kan vi fortsette.

Men denne singelen kjøpte jeg ikke før desember året etter. For det var på sensommeren 1983 jeg oppdaget bandet ve et besøk i platesjappa utopia i Pilestredet. der sto LPen "The Revolution Starts At Closing Time". jeg måte jo bare sjekke ut en skive med en sånn tittel, og når bandet attpåtil het Serious Drinking....

Musikken var kjapp oi relatert punk medklare elementer av ska og rockabilly porsjonsvis. Masse tekster om ungdoms angs fyll, dop, forelskelser og, sist, men ikke minst, flere låter om fotball. Både på banen, på tribunen og på puben før og etter kmap. Jeg digga denne musikken villt. Samtidig som det var angstfyllt, var det så mye glede og en helvetes kåthet på livet i disse låtene. Det var den perfekte festmusikken. eller det var virkelig den skiva du satt på når du hadde en stormende forelskelse som holdt på å rive deg i to i kroppen.

"Love On The Terraces", "Hangover" (jeg tror sjelden jeg har hørt en bedre beskrivelse av det å våkne opp fyllesjon enn her), "Winter's Over" (en fantastisk låt om våren som er i anmarsj og muligheten for utendørs fyllekalas), "Thank God the winters over - December's far away - let's drink outside at lunchtime - on another sunny day - Thank the winter's over - Let's get the UNDERTONES out - Here comes another summer - We'll dream and never doubt".

Så var det den gamle Wire klassikeren "12XU" - "Saw you down in Surrey - Opening a fete - Yeah! - Saw you in the back row - Eating my date - yeah! - i caught you offside... - 12XU!". Denne LPen snurret titt og ofte på platespilleren min den høsten, og da jeg i desember dro en tur til Londen (der er fortsatt 1983) fant jeg "Love On..." singelen der. I mars 1984 dro jeg på min første Interrail, og i slutten av måneden på tilbakeveien dro jeg innom Nederland og Amsterdam for å sjekke ut den byen. og hvem spilte ikke samme kvelden på melkweg, jo Serious Drinking for svingende!

Jeg var nærmest i ekstase etter at jeg hadde sett konsert plakaten, og det ble en ekstatisk konsert også. Stedet var smekkfullt av punks og skins, og stemningen var spent. Det var veldig mange husokkupanter tilstede, da hele konserten var en støtteerklæring til den store okkupasjonen Weyers, hvor en hel bydel var tatt av unge boliløse. Flere punk band fra Amsterdam spilte først, før Serious Drinking kom på til sist som hovedband.

Vokalist radarparret Martin og Eugene var i kjempeslag, hele bandet var i kjempeslag. Og noe merkelig inntraff ute i salen et stykke ut i konserten. midt i heksegryta av pogende kropper ble de dannet en manngard fra den nærmeste baren til scenekanten, og halvlitere ble sendt i en jevn strøm opp til bandet! Serious drinking satt stor pris på dette, og konserten ble om mulig enda mer livlig. Jeg hadde aldri sett noe lignende - øl manngard!

jeg traff en punker og en skin girl fra Amsterdam på konserten som jeg ble invitert hjem til, og jeg bodde hos disse fine folka i en uke før nesa igjen ble vendt mot gamlelandet.

Vel hjemme i Oslo bestemte jeg meg for å melde meg inn i Serious Drinking Supproters Club, og etter en tid mottok jeg bandets tekster, bandbilde, og selvfølgelig, S.D. ølbrikker! (det fulgte også med en i coveret til "The Revolution Starts..."). Fra sensommeren 1984 jobbet jeg i Bokafeen i Hjelmsgt. 3 under hard hånd fra Mr. S. jerman (hallå Stein!), eller også bl.a. kallt Flysvinet, et Baldwin inspirert svin osv. Vi hadde vel påden tiden landets beste utvalg av plater og kassetter (dette var før CDens inntog) utgitt på uavhengige selskap, og vi bestilte jevnlig fra distributøren Rough Trade i London. Så også med neste utspill fra våre venner fra Norwich, som etter hvert hadde bosatt seg i London. "They May Be drinkers Robin, But They're Also Human Beings" var en mini LP med tre låter på hver side. Tittelen var hentet fra en Batman tegneserierute, hvor Lynvingen selv kommer med noen belærende visdomsord til Robin. Ruta var selvfølgelig med på forsiden av coveret. Denne skiva viste bandets eksentrisitet til det fulle. Deres filosofi var fotsatt krytallklar: "Egentlig snakker iv bare om å gå ut, drikke seg full og ha det trivelig, og ikke plage andre folk".

Uheldigvis hadde allikevel Jem og Lance forlatt bandet. Inn hadde Cathal komemt (bass) og den nye jenta karen Yarnell (ex-gymslips, trommer) dannet rytme seksjonen. "They may be drinkers..." inneholdt noen heidundrende punk hymner, som "PIllars of Society" og "Young Hearts run free"... Det var et orgel sound som var ute og gikk også, og i instrumentalen "Pete Rides out" var det en klar blanding av rockabilly og ska, med en definitiv western feel. På coveret var det også en spesiell hilsen til Arthur Vrudraker, fra alternativ country/punkabilly bandet Blubbery hellbellies (de var forøvrig labelmates av S.D. på Upright). Elelrs kunne man spille "Serious Bingo". Det fulgte med bingo kort i coveret, og ved å høre på siste kutt på plata, var man med. Sprøsmålet var "Do you sincerely wish to be rich?". Dette var selvfølgelig bare et tøysespill fra ende til annen, og konkluderte med "Who dares loses!".

Høsten 1984 kom med en ny singel. Den monumentale "Country Girl Became Drugs and Sex Punk"/"Go for the Burn!". På coveret kunne man lese at "alle likheter med personer levende eller døde er absolutt overlagt". Sterk kost på en måte, men "Country Girl..." var kjempe sjarmerende. Det hanlet selvfølgelig om jenta fra landet som kom til storbyen og ble punker. Og meldingen til foreldre var klar: "Neste gang din datter drar inn til byen på en lønningsdag, kan hun bli borte for alltid. Hun kan komme til en verden hvor sex og dop, punk rock og husokkupasjoner er det eneste som teller...". Etiketen på B siden viste bandet avbildet foran London Bridge.

Så ble det helt stille rundt Serious Drinking. Det som har skjedd etter dette har jeg ikke så mye kunnskaper om. men i 1990 kom "Love on the Terraces". Det var en samlig av favoritt låter og nye innspillinger som ble utgitt i sammenheng med Foball VM det året.

Året etter kom "Stranger Than Tannadice - The Hits, Misses And own Goals Of Serious Drinking", som ble fulgt opp av noen sporadiske konserter.

- Tore Hauge





125 visittkort  Lag din design online med trykking til en spesiell pris
Plakater Flyers Magasiner Klistremerker Visittkort Konvolutter