 |
HOTELL: |
Dette skulle egentlig ikke være en anmeldelse, artikkel eller hva vi nå skal kalle det. Jeg var bare interessert i å se Øvingshotellet på dens aller første åpningsdag, den 16/2-2009.
|
|
| Bo Diddley er død tekst/foto: Tore Hauge Bo Diddley døde av hjertesvikt i Florida mandag 2. juni 2008. Han ble 79 år gammel. |
 |
Utdrag fra - Tilbake igjen i Oslo og tedsa åpnet Caven på Tøyen takket være en skin ved navn Øystein. Den første tiden på Caven var kul og hver fredag var det bar. Etter hvert kom de i gang med konserter og et av høydepunktene skulle bli rockabilly bandet The Rockin' Rhythm Bandits. Steinar Kallander var DJ og veggene og taket i hula var et sammensurium av plakater, klistremerker, utklipp fra aviser/fanziner og graffiti.
Det var etter hvert mange skinheads i Oslo, og de fikk et felles holdepunkt i bandet Fuck Ups. Dette var Gullis oi band som hadde en rekke konserter med meget høy partyfaktor. De ga ut flere skiver også, både singler og en LP på tysk punk label. Foretaket Hit Me! Records drevet av Andersen/Andersen, hvor sistnevnte selv var trommis i Fuck Ups, ble nettopp startet for å gi ut skiver med bandet - dvs singler på sju tommers vinyl... |
Utdrag fra Norge-England 9. september 1981 Les hele historien i OBS SESSION #3! Tom, Knut-Erik og jeg var i sentrum fra tidlig ettermiddag denne dagen og skjønte fort at noe ”stort” var i gjære. Mindre grupper med engelskmenn var å se overalt mellom Jernbanetorget og Slottsparken. Politioppbudet var massivt. Svartemarjer sto parkert på nær sagt hvert gatehjørne i tillegg til gående patruljer. Vi så kun et tilløp til bråk, som var utenfor Scotsman, men politiet var raskt på plass og ryddet opp. ”Rule Britannia” og andre engelske supportersanger runget i gatene og vi var temmelig fasinert. De engelske ”gudene” var i byen. De som hadde supporterkultur, musikken og ikke minst fotballagene som vi digga. Den norske supporterkulturen på den tiden lignet mer på dagens håndballsupportere og var forbeholdt harryidioter og barnefamilier. Det var rett og slett ikke politisk korrekt å kle seg opp i farger (verken på landskamp eller klubbkamp) og fotballinteressen var temmelig minimal hos oss som gikk i lær og boots. Men, innerst inne digga vi dette som faen. Vi hadde sunget med på Sham 69’s og Cockney Rejects låter som handla om fotball i årevis... - Petter |
Fotball Punk
fra Klansropet 1999 Jeg skriver vanligvis om psychobilly, moderne rockabilly og garage/thrash i ROCKMagazine, diverse fanziner og av og til aviser. Kjell Grønningens artikkel om Cockney Rejects i Klansropet i fjor fikk meg imidlertid gira på å skrive om et par band som virkelig lagde klassisk, knallhard fotball punk, men aldri ble så store og anerkjente som C.R. jeg ga for så vidt opp punken på første halvdel av 80 tallet til fordel for psychobilly, men det var allikevel et par band jeg kicka på etter dette. Det først i 1983 - SERIOUS DRINKING og så i 1992 - SULTANS OF PING F.C. I ettertid er det jo artig å tenke på at begge disse punk banda lagde fotball relatert rock i den råere gata. Som mangeårig Vålerenga tilhenger og Klansmeldem deler jeg nå historiene om disse to villmanns banda med dere, kjære Ropets lesere. SERIOUS DRINKING ble dannet i Norwich, England i begynnelsen av 1981 av noen til-og-fra studenter fra University of East Anglia: Det gjorde det ganske vasst på indie listene på begynnelsen av 80 tallet med sin rett fram stå-på punk med anslag av komedie i tekstene. Raringen jem (bass) var medlem av the Socialist Workers Party, mens Lance (trommer), Martin Simon (ex-Higsons) og Eugene (de to vokalistene) og Andy (ex-Farmers Boys, gitar) var mer opptatt av fotball og lakoholholdige drikekvarer. forklaringen på hvorfor de hadde to vokalister var like rett fram: "Eugene er med i bandet fordi Martin ville sitte på til en øving o Eugene hadde en bil. han har bar blitt siden". de tok navnet sitt fra en overskrift som annonserte et intervju med Cockney Rejects i musikkavise Sounds. i 1982 debuterte de med singelen "Love on the Terraces" (som sikkert var en slags omskriving av C.R. - igjen, låta "War On The Terraces"). En kjapp trivelig ska låt med morsom tekst og stort humrø. baksiden inneholdt de fantastiske oi punk låtene "Hypocrite", "Bobby Moore was Innocent "(!!) et forsøk på å renvaske den gamle West ham stjerna fra fotball VM i 1966 og "He's An Angry Bastartd (But I Like Him). Upright var utgiber og Madness mann mark bedford produserte. Hav var for øvrig titulert som "Sir Alf" og var dommer, mens Serious Drinking F.C., som det sto, hadde spilt inn skiva i studiot Pathway - selvfølgelig - United F.C. Etiketten på B siden var et nærbilde av ansiktet til Bobby Moore.... Sånn kan vi fortsette. Men denne singelen kjøpte jeg ikke før desember året etter. For det var på sensommeren 1983 jeg oppdaget bandet ve et besøk i platesjappa utopia i Pilestredet. der sto LPen "The Revolution Starts At Closing Time". jeg måte jo bare sjekke ut en skive med en sånn tittel, og når bandet attpåtil het Serious Drinking.... Musikken var kjapp oi relatert punk medklare elementer av ska og rockabilly porsjonsvis. Masse tekster om ungdoms angs fyll, dop, forelskelser og, sist, men ikke minst, flere låter om fotball. Både på banen, på tribunen og på puben før og etter kmap. Jeg digga denne musikken villt. Samtidig som det var angstfyllt, var det så mye glede og en helvetes kåthet på livet i disse låtene. Det var den perfekte festmusikken. eller det var virkelig den skiva du satt på når du hadde en stormende forelskelse som holdt på å rive deg i to i kroppen. "Love On The Terraces", "Hangover" (jeg tror sjelden jeg har hørt en bedre beskrivelse av det å våkne opp fyllesjon enn her), "Winter's Over" (en fantastisk låt om våren som er i anmarsj og muligheten for utendørs fyllekalas), "Thank God the winters over - December's far away - let's drink outside at lunchtime - on another sunny day - Thank the winter's over - Let's get the UNDERTONES out - Here comes another summer - We'll dream and never doubt". Så var det den gamle Wire klassikeren "12XU" - "Saw you down in Surrey - Opening a fete - Yeah! - Saw you in the back row - Eating my date - yeah! - i caught you offside... - 12XU!". Denne LPen snurret titt og ofte på platespilleren min den høsten, og da jeg i desember dro en tur til Londen (der er fortsatt 1983) fant jeg "Love On..." singelen der. I mars 1984 dro jeg på min første Interrail, og i slutten av måneden på tilbakeveien dro jeg innom Nederland og Amsterdam for å sjekke ut den byen. og hvem spilte ikke samme kvelden på melkweg, jo Serious Drinking for svingende! Jeg var nærmest i ekstase etter at jeg hadde sett konsert plakaten, og det ble en ekstatisk konsert også. Stedet var smekkfullt av punks og skins, og stemningen var spent. Det var veldig mange husokkupanter tilstede, da hele konserten var en støtteerklæring til den store okkupasjonen Weyers, hvor en hel bydel var tatt av unge boliløse. Flere punk band fra Amsterdam spilte først, før Serious Drinking kom på til sist som hovedband. Vokalist radarparret Martin og Eugene var i kjempeslag, hele bandet var i kjempeslag. Og noe merkelig inntraff ute i salen et stykke ut i konserten. midt i heksegryta av pogende kropper ble de dannet en manngard fra den nærmeste baren til scenekanten, og halvlitere ble sendt i en jevn strøm opp til bandet! Serious drinking satt stor pris på dette, og konserten ble om mulig enda mer livlig. Jeg hadde aldri sett noe lignende - øl manngard! jeg traff en punker og en skin girl fra Amsterdam på konserten som jeg ble invitert hjem til, og jeg bodde hos disse fine folka i en uke før nesa igjen ble vendt mot gamlelandet. Vel hjemme i Oslo bestemte jeg meg for å melde meg inn i Serious Drinking Supproters Club, og etter en tid mottok jeg bandets tekster, bandbilde, og selvfølgelig, S.D. ølbrikker! (det fulgte også med en i coveret til "The Revolution Starts..."). Fra sensommeren 1984 jobbet jeg i Bokafeen i Hjelmsgt. 3 under hard hånd fra Mr. S. jerman (hallå Stein!), eller også bl.a. kallt Flysvinet, et Baldwin inspirert svin osv. Vi hadde vel påden tiden landets beste utvalg av plater og kassetter (dette var før CDens inntog) utgitt på uavhengige selskap, og vi bestilte jevnlig fra distributøren Rough Trade i London. Så også med neste utspill fra våre venner fra Norwich, som etter hvert hadde bosatt seg i London. "They May Be drinkers Robin, But They're Also Human Beings" var en mini LP med tre låter på hver side. Tittelen var hentet fra en Batman tegneserierute, hvor Lynvingen selv kommer med noen belærende visdomsord til Robin. Ruta var selvfølgelig med på forsiden av coveret. Denne skiva viste bandets eksentrisitet til det fulle. Deres filosofi var fotsatt krytallklar: "Egentlig snakker iv bare om å gå ut, drikke seg full og ha det trivelig, og ikke plage andre folk". Uheldigvis hadde allikevel Jem og Lance forlatt bandet. Inn hadde Cathal komemt (bass) og den nye jenta karen Yarnell (ex-gymslips, trommer) dannet rytme seksjonen. "They may be drinkers..." inneholdt noen heidundrende punk hymner, som "PIllars of Society" og "Young Hearts run free"... Det var et orgel sound som var ute og gikk også, og i instrumentalen "Pete Rides out" var det en klar blanding av rockabilly og ska, med en definitiv western feel. På coveret var det også en spesiell hilsen til Arthur Vrudraker, fra alternativ country/punkabilly bandet Blubbery hellbellies (de var forøvrig labelmates av S.D. på Upright). Elelrs kunne man spille "Serious Bingo". Det fulgte med bingo kort i coveret, og ved å høre på siste kutt på plata, var man med. Sprøsmålet var "Do you sincerely wish to be rich?". Dette var selvfølgelig bare et tøysespill fra ende til annen, og konkluderte med "Who dares loses!". Høsten 1984 kom med en ny singel. Den monumentale "Country Girl Became Drugs and Sex Punk"/"Go for the Burn!". På coveret kunne man lese at "alle likheter med personer levende eller døde er absolutt overlagt". Sterk kost på en måte, men "Country Girl..." var kjempe sjarmerende. Det hanlet selvfølgelig om jenta fra landet som kom til storbyen og ble punker. Og meldingen til foreldre var klar: "Neste gang din datter drar inn til byen på en lønningsdag, kan hun bli borte for alltid. Hun kan komme til en verden hvor sex og dop, punk rock og husokkupasjoner er det eneste som teller...". Etiketen på B siden viste bandet avbildet foran London Bridge. Så ble det helt stille rundt Serious Drinking. Det som har skjedd etter dette har jeg ikke så mye kunnskaper om. men i 1990 kom "Love on the Terraces". Det var en samlig av favoritt låter og nye innspillinger som ble utgitt i sammenheng med Foball VM det året. Året etter kom "Stranger Than Tannadice - The Hits, Misses And own Goals Of Serious Drinking", som ble fulgt opp av noen sporadiske konserter. - Tore Hauge |
Men ”the grand tour” er selvfølgelig ikke ferdig før jeg blir invitert inn i storstua på grunnivå. Rom 101 er preprod rommet hvor for eksempel band kan sette opp utstyret som de vil dra med på turne og øve inn livesettet, med PA og lysrigger etc etc etc. Her kan det også arrangeres showcaser sier Charles Mena, bedre og billigere enn å leie et konsertlokale i byen. Det er helt råflott. 
Tilbake i lobbyen, etter en velfortjent fellesrøyk utenfor, treffer vi to av Little Stevens medarbeidere (tror de er det iallfall, fikk ikke med meg navna, men de er amerikanere) og de gir uten å mukke et ”international wow” for dette praktbygget. Dette er faktisk stort på verdensbasis folkens! ”If only we had this in New York.”… Tenk alle mulighetene dette bygget vil gi alle typer musikere, proffe som amatører. Mulighetene er ubegrenset. Og snart står også Popsenteret klart som nærmeste nabo (det åpner kanskje under by:Larm 2010). Jeg sniker innpå et par cavaer til og snakker litt mer med Charles, Bjørn Boge etc. Øvingshotellet er nå inne i hva de kaller en testperiode men etter hvert vil utstyr komme på plass og huset vil ”gå seg til”. Uten å mukke gir jeg dette hotellet 10 stjerner, takker Erling Lae og Oslo Kommune for denne flotte ”gaven” til musikk-Norge (verden!) og er skråsikker på at Øvingshotellet vil gjøre med Oslos musikk/kulturmiljø hva Drillo gjør for norsk landslagsfotball: UNDERVERKER!
