Hvilke sjangser tar man ikke når webmasteren er innvolvert i en ny film? Jo da går man på filmpremiere selv om det er fredag den 13., beinkaldt med minst minus 10 og er på en oppadgående whiskykurve.

Etter tre glass og en busstur (det er usedvanlig sjelden jeg kjører buss egentlig) var jeg på Filmens hus og fant gjengen, dvs. Gunnar, Klypeman osv iferd med å helle innpå øl i foyeren.

Vel inne i salen på Tancred ble vi servert taler fra regisør, klipper og Olaf Storø. Det var også sanginnslag fra scenen (med Berit Meland) før vi fikk filmen som er 25 minutter lang. Dette er et nært portrett av kunstneren Olaf Storø som beveger seg innen områdene foto, maleri, litografi trykk, glassarbeid og isskulptur i denne filmen som nylig ble presentert på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Vi får komme inn i arbeidsdagen til kunstneren mens han arbeider frem prosjektet sitt med isskulpturer av isbjørnbinnene Trude og Trine i et vakkert vinterlansskap i Longyearbyen på Svalbard. Det er et brennende engasjement for det skapende i mennesket hos Storø, og en bunnsolid tro på at man må gjøre det man ønsker i livet, uansett hva omgivelsene måtte si. Filosofering rundt temaer som anarkisme, frihet og pågangsmot blir belyst, og små artige hverdagslige ting som frokost tilberedning og teposer(!) frisker opp mellom arbeidsøktene.

Det hele er filmet i et betagende og nydelig Svalbard landskap. Noen panorama sekvenser her er mildt sagt storveis! En meget solid film.
Og for et party vi hadde etterpå!


- Tore Hauge ("foto" ???)

Det er vinter, det er kaldt og det er godt... Oppover holka fra Sofienbergparken, forbi Freia/Kraft og Grüner IL og bort til Grünerløkkas Hus og det er 5 på 9 om kvelden den 11. januar 2009. Hva hører vi, jo elektrisk stemning og høye rop. Og vi er bare ved krysset ved ishåkkihallen. Jeg er allerede i godt obssessionfanzine.com 1årsstemning og vet at dette er dagen. Har hatt den før, da jeg vant en pris på Kortfilmfestivalen samme dag som Norge moste Brasil i VM for 11 år siden (hmmm 11 er nummeret her, eller 1 satt etterhverandre to ganger). Da sa jeg i et seiersintervju på radio før kampstart at hvis jeg greier å vinne på denne festivalen ja så knuser Norge Brasil. Vi er da underdogs og liker (nei elsker!) å mose undenifra... Nok om det...

Der inne på Shamrock Stadium er det smekkfullt, men etter å ha slitt i 5 minutter for å få tak i den første seierspilsen (ja jeg feirer da alltids på forskudd! Yes Man!) finner jeg roa ved biljardbordet rett ved inngangen til dass'n... Der er det en bitteliten TV skjerm som viser storegutt'n Braaten i fullt driv oppover bana inn mot straffefeltet og bang, direkte rødt kort og straffe til Norge... Men NEI! Dommer'n blåser ikke!... Shamrock Stadium tar fyr, jeg slår knytteneven i blikktaket som danner luftforsyninga inn i lokalet. Men ikke noe å bry seg om, man vet jo at nazibønna blir most lell...

Inn døra smetter så DJ Vidar Haga og han er minst like øltørst og sugen på midtukepils som undertegnede. Og Shamrock leverer varene. Norge dominerer og det er pause og deilig pipelyd fra Dusteldorf (sic) runger i mine ører og vi tar en pauserøyk uttafor...

2 omgang:
...og vi er fremdeles uttafor men vi smetter inn til biljardrommet igjen og kjører på. Vi prater Cramps og Lux og fornuftig effektivitet innen fotballfaget. Vi blir distrahert av en som skal på do og lurer på hvor det er hen. -Jo, sier jeg og åpner døra for ham 20 cm fra oss, -Værsegod, og der - akkurat da - kaster Gamst'n inn i straffefeltet. Ballen kommer tilbake og han skyter et hardt innlegg som sneier Helstad og... Grindheim sørger for at Shamrock Stadium tar av og forlater denne verden. Nazibønna-Drillo 0-1. En litt småflau exVIF'er gliser fett og jogger tilbake... Vi derimot kunna løpt maraton på 45 minutter. Blikktaket synger og jeg bråker såpass mye at Vidar blir litt flau men det driter vi jo i, han ved siden av er hysterisk så dette går jo bra!



Resten av omgangen koser vi oss med at Norge leker med motstanderen som Max Manus vet såpass mye om (hakke sett filmen men det har jo alle dere der ute visstnok). Vi tar ballen og løper faaaali fort og godt rett frem, samma faen hvem vi støter på. Det er fotball'n sin det som sjefen sjøl fant på når han styrte AaFK skuta 1989-1991 (heia AaFK og veldig voksent og flott gjort av Thor Hogne som meldte forfall pga at han venter barn anytime now, ja som dagen før heada inn 1-0 til AaFK mot HøddKøddane fra Ulsteinvik på Danskebåten Stadium ved Voldstadsberga i heimby'n).

92 minutter, dommer'n syntes at det er slutt og jeg... ja jeg bare elsker Drillo og takker ham ydmykt for at han berga obssessionfanzine.com fezt'n som fortsatte via Tamara, Aku Aku og Shangam... Men det er en helt annen historie...

- GK

PS! Redaktøren var hjemme og pussa nesa og brillene til Electro Kid et dusin kvartaler nordover...

En intens og besettende voldelig thriller i mørk utgave fra Spania. Oppdelt i forskjellige deler, fortalt av forskjellige karakterer, sirkler filmen etterhvert rundt en liten spansk landsby i ødemarken.

Vi blir presentert for en særdeles lite tiltalende omreisende støvsugerselger og faenskapen begynner. Filmen er rå og direkte i skildring av stump vold og flere sjokk venter deg i kinomørket.

Det er en sitrende spenning hele tiden og flere tilfeldigheter og misforståelser får Solsikkenes Natt til å fremstå som en svart moderne psykologisk thriller. Samtidig er det vakker malerisk natur som er filmet i fullt dagslys, så den spanske landsbygda fremstår som innbydende og frodig. Dette gir et ekstra preg av uhygge til handlingen. Korrupt lokalpoliti skildres og den marerittaktige stemningen slipper ikke taket.

Dette er en riktig sommergyser. Se den.

Ray K. Metzker er en av de store i amerikansk fotografi. I 50 år har Metzker, som er født i 1931 i Milwaukee, Wisconsin reist omkring i USA og Europa med kameraene sine. Han har hele tiden eksperimentert med sort/hvit fotografiet. Urbane stemninger og byrom har inspirert han hele veien, og motiver fra gatene i Chicago og Philadelphia går igjen i bildene hans. Metzker har undervist i fotografi ved flere skoler, noe som også har gitt han mulighet til å reise i Europa og undervise og fotografere. Han har tatt bilder i Portugal, Spania, Tyskland, Østerrike, Frankrike, Hellas og Italia. Denne retrospektive utstillingen i Horten som varer helt til søndag 5. oktober er produsert av Musèe de l'Elysèe i Lausanne, Sveits, og presenterer for første gang Metzkers omfattende verk for et europeisk publikum. Utstillingen er et samarbeid med Laurence Miller Gallery i New York. Over 180 vintage fotografier (årgangskopier) er presentert.

Metzker er en livlig kar og han fortalte entusiastisk og underholdende på åpningen 1. juni. Han hadde omvisning gjennom hele utstillingen med bistand fra en representant for Laurence Miller galleriet.

Her er fotografier fra 1956 til 2000 tallet så det er mye å fordype seg i. For å sitere Metzker: Prelude (1956-59) "Jeg trenger ikke eksotiske steder for å bli stimulert. Nyansene oppstår i det kjente." Fra serien Chicago Loop. Symphony (1985-95) "I alle retninger så jeg et blondeliknende klede av blader og greiner." Fra seriene Earthly Delights og Moab, Utah. Her hadde Metzker bl.a latt seg inspirere av en tur til Toscana, Italia med sin tilkommende kone. Bilder av tett skog, trær og kvister.

Så oppfordringen min er enkel. Ta deg en tur til Preus Museum i Horten i sommer!

Leif Preus har rundet 80 år og åpnet søndag en retrospektiv utstilling over sitt lange liv som fotograf. Han er den fotograf i Norge som har gjort seg mest gjeldende innen alle stilarter og teknikker. Drevet Preus fotobutikk kjeden og startet Preus Museum. En mentor og stilskaper innen norsk fotografi og fototeknikk. En bauta innen norsk kultur.

Preus Museum arrangerer jevnlig gratisturer til Horten med tur/returbuss fra Oslo. Så også denne søndagen.

Preus holdt selv en lengre tale om livet med foto. Det var veldig underholdende og det viste seg at mannen er en skikkelig entertainer! Flere artige historier og et livlig kroppsspråk ble levert på rekke og rad. Som da han som nyetablert fotograf på 1960 tallet fikk i oppdrag å fotografere Motorfabrikken ved Horten Verft AS. Eller fra hans 8 år lange periode i Marinen hvor han fotograferte ombord i krigsskip. Hans skildring av møtet med barnestjernen Lille Grete var underfundig og spennende, samtidig som du på veggene kunne se fotografier av bl.a Rolv Wesenlund som ung jazzmusiker. Det var godt fremmøte på åpningen og mange ringrever fra kulturlivet i Horten var å se.

Ellers var det flere klassiske Wilse fotografier utstilt. Mannen som fra slutten av attenhundretallet formelig fotograferte Norge. Det er også den permanente utstillingen Teknikk og estetikk (til 5. oktober) fra museets samlinger. Vel verdt å få med seg.

Nok en strålende søndag på Preus Museum ble det.

Galleri Ramfjord åpnet Avdeling III, sitt nye galleri i Schwensensgate 1 på St. Hanshaugen lørdag 8. mars med party og DJ! Ingen ringere enn DJ Strangefruit stilte, ved siden av utstillerne Espen Eiborg og Andrew Barton. Masse folk var det, og meget høy stemning! Mye vin og usedvanlig fengende ambient house fra veterankusk Strangefruit.

Dette er det tredje galleriet Elisabeth Ramfjord åpner i samme område. Espen Eiborg hadde store maleri/fotocollage av unge kvinneansikter. Vakkert og rampete på samme tid. De store flatene i bildene gir et monumentalt inntrykk av vakre kvinneansikter. Trollbindende. Skulptur er uttrykket til Andrew Barton. Spesielt en vegginstallasjon med dukkelignende ansikter fanget min interesse.

Det var selvfølgelig masse flotte damer på utstillingen, det var jo kvinnedagen! Stemningen ble etter hvert så høy at noen ikke kunne dy seg. De måtte bare danse. Strangefruit rocket bra. Den mannen får det til å krible i beina! En kjempekveld var det. En meget vellykket åpning av et nytt galleri.

En herlig og varm film dette fra et koselig miljø rundt en frisør/skjønnhetssalong i Beirut. Vi følger kvinnene som jobber der og deres forhold til menn og beilere i et intimt, sommerlig og ikke minst humoristisk skjær. De koker karamell og bruker det til hårfjerning. Noe som fortoner seg ganske smertelig for de som får den klebrige tykke massen smurt på kroppen, for deretter å bli rykket av. Dette er en komedie man blir glad av. Særlig fordi man kommer så nært innpå karakterene i handlingen.

Damene lever i et fellesskap både på jobb i salongen, og når de henger sammen på fritiden. Mange pussige episoder intreffer, spesielt en gammel kone, som er en slektning, åpner latterdøra på vid vegg. Hun går i gaten utenfor salongen og feier fortauet, og begynner å samle inn parkeringsbøter fra biler. Når en politimann kommer påstår hun at bøtene hun står med i hendene er brev fra hennes forlover. En skrullete gammel dame med en hissig pipende stemme som frekventerer salongen så ofte at ungjentene med jevne mellomrom rett og slett låser henne inn på kottet for å slippe unna maset. Det er mye forelskelse og kjærlighet i luften hele tiden, og regissør Nadine Labaki, som også har en sentral rolle i filmen, skildrer dette på en intens og søt måte. Filmen er befriende fri for krig og elendighet i Libanon. Vi følger heller en flokk mennesker i deres intime hverdag med gleder og sorger. Her er det definitivt snakk om mest gleder! En herlig film for våren som er i anmarsj! Se den når den kommer på kino.

Arthaus er her med vinneren fra Film fra Sør 2007 og Libanons Oscar bidrag.
Nadine Labaki er fra tidligere en av araber verdenens største musikkvideo regissører.